Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 091)

Country of origin: Norway

Story type: The Three Lemons (ATU 408)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Tre sitroner

Asbjørnsen & Moe

Det var en gang tre brødre som hadde mistet foreldrene sine, og
det var ikke noe etter dem, så de måtte ut i verden og friste
lykken. De to eldste rustet seg ut så godt de kunne; men den
yngste, han kalte de Tyrihans, fordi han alltid satt i peisen og
holdt tyrilysa; ham ville de ikke ha med. De reiste ut i
grålysningen om morgenen. Men hvordan det gikk eller ikke gikk,
så var Tyrihans likså tidlig i kongsgården han som de andre. Da
de var kommet dit, ba de om tjeneste. Kongen sa han ikke hadde
noe arbeid til dem; men siden de var så nødige, fikk han vel
skaffe dem noe, - det kunne alltid være noe å rusle med på slik
en stor gård; de kunne slå spiker i veggen, og når de hadde
gjort fra seg det, kunne de ta dem ut igjen; når de var ferdige
med det, kunne de bære ved og vann til kokka i kjøkkenet.
Tyrihans var den flinkeste til å slå spiker i veggen og til å ta
dem ut igjen, og den flinkeste var han til å bære ved og vann
også. Derfor ble brødrene avindsyke på ham, og sa han hadde sagt
seg god for å skaffe kongen den vakreste prinsessen som fantes i
tolv kongeriker; for kongen hadde mistet dronningen sin og var
blitt enkemann. Da kongen fikk høre dette, sa han til Tyrihans
at han skulle gjøre det han hadde sagt; kunne han ikke det,
skulle de legge ham på huggestabben og slå hodet av ham.

Tyrihans svarte at han hverken hadde sagt det eller tenkt
det; men siden kongen var så streng, fikk han vel friste. Så
fikk han en nisteskreppe på nakken og gikk av gårde. Men han
hadde ikke kommet langt på skogen, før han ble sulten og ville
smake på nisten de hadde gitt ham med fra kongsgården. Da han
vel hadde satt seg i ro og mak under en gran utmed veien, kom
det hinkende en gammel kjerring og spurte hva han hadde i
skreppen sin. "Kjøtt og flesk," svarte gutten; "er du sulten, så
kom og få deg en bete med, gamlemor!" Ja, hun takket og åt, og
sa hun skulle nok gjøre ham et morsstykke igjen, og så hinket
hun bort igjennom skogen. Da Tyrihans var god og mett, kastet
han skreppen på nakken og la avsted; men han var ikke kommet
langt før han fant en pipe. Den syntes han det kunne være moro å
ha å blåse i på veien, og det varte ikke lenge før han fikk lyd
i den, skal jeg tro. Men da yrte det fram med småtroll, og de
spurte i munnen på hverandre: "Hva har min herre å befale, hva
har min herre å befale?"

Tyrihans sa han visste ikke noe om at han var herre over dem;
men skulle han befale, så ville han de skulle skaffe ham den
vakreste prinsessen som fantes i tolv kongeriker. Ja, det var
ingen sak, mente småtrollene; de visste godt hvor hun var, og
veien kunne de vise ham, så han kunne gå bort og ta henne selv,
for de hadde ingen makt til å røre henne. De viste ham veien, og
så kom han fram både godt og vel; det var ikke noen som la to
stikker i kors for ham engang. Det var et trollslott, og der
satt det tre deilige prinsesser; men da Tyrihans kom inn, ble de
så rent tullete at de rente omkring hverandre som forskremte
lam-unger, og rett som det var, ble de til tre sitroner som lå i
vinduet. Tyrihans ble så ille ved og så rent ulykkelig over
dette, at han ikke visste sin arme råd. Men da han hadde tenkt
seg litt om, tok han og stakk sitronene i lommen; han trodde de
kunne være gode å ha om han skulle bli tørst på reisen; for han
hadde hørt at sitroner skulle være sure.

Da han kom et stykke på veien, ble han så het og tørst; vann
var ingensteds å finne, og han visste ikke hva han skulle få å
slokke tørsten med. Så kom han til å tenke på sitronene og tok
opp en og bet hull på. Men inni den satt prinsessen til opp
under armene og skrek: "Vann, vann!" Hvis hun ikke fikk drikke
vann, måtte hun dø, sa hun. Ja, gutten løp i ring og lette etter
vann som han var rent fra seg; men vann var der ikke, og vann
fant han ikke, og rett som det var, så var hun død.

Da han hadde gått et stykke til, ble han enda hetere og enda
tørstere, og da han ikke fant noe han kunne slokke tørsten med,
tok han den andre sitronen og bet hull på. Inni den satt det
også en prinsesse til opp under armene, og hun var enda
deiligere enn den første. Hun skrek på vann, og sa at fikk hun
ikke vann, døde hun på timen. Tyrihans fór omkring og lette både
under stein og mose, men vann fant han ikke, og så døde den
prinsessen også.

Tyrihans syntes det ble verre og verre, og det ble det og,
for dess lenger han kom, dess hetere ble det. Marken var så tørr
og avsvidd at det ikke fantes en vanndråpe, og det var ikke
langt fra han nesten var halvdød av tørst. Han kvidde seg lenge
for å bite hull på sitronen han hadde igjen, men til sist var
det ingen annen råd. Da han hadde bitt hull, satt det en
prinsesse inni den også; hun var den deiligste i tolv
kongeriker, og hun skrek at fikk hun ikke vann, så døde hun på
timen. Tyrihans løp og skulle hente vann, og denne gangen møtte
han mølleren til kongen; han viste ham veien til møllerdammen.
Da han kom til dammen med henne og fikk gitt henne vann, kom hun
helt ut av sitronen og var rent naken. Tyrihans måtte la henne
få det plagget han hadde, å kaste om seg, og så gjemte hun seg i
et tre, mens han gikk opp til kongsgården og skulle skaffe henne
klær og fortelle kongen at han hadde fått henne, og hvordan det
var gått til alt i hop.

Mens dette sto på, kom kokkejenta ned til møllerdammen og
skulle hente vann. Da hun fikk se det vakre ansiktet som speilte
seg i dammen, trodde hun det var hennes eget, og hun ble så glad
at hun tok på å sulle og danse, for det hun var blitt så vakker.
"Fanden bære vann, og ikke du som er så vakker!" sa hun og
kastet vassbøttene. Men om litt fikk hun se at ansiktet i dammen
hørte til prinsessen som satt i treet. Da ble hun så harm at hun
trev henne ned av treet og kastet henne ut i dammen. Men selv
slengte hun kjolen til Tyrihans omkring seg og krøp opp i treet.

Da kongen kom og fikk se den stygge, svarte kokketøsa, ble
han både rød og blek; men da han hørte de sa at hun var den
deiligste i tolv kongeriker, så syntes han han kunne ikke annet
enn tro det var noe i det, og han syntes synd på Tyrihans også,
som hadde hatt så mye å gå igjennom før han fikk henne. Hun blir
vel kanskje likere med tiden, tenkte han, når hun får flidd seg
og får gilde klær, og så tok han henne med seg hjem. Det ble
sendt bud etter parykkmakere og sypiker, hun ble pyntet og kledd
som en prinsesse, men alt de vasket og pyntet henne, svart og
stygg var hun, og det ble hun værende og.

Om en stund skulle underkokka gå ned til dammen etter vann,
og så fikk hun en stor sølvfisk i bøtten sin. Hun bar den opp og
viste den til kongen da, og han syntes den var gjev og gild; men
den stygge prinsessen sa det var trollskap, og at de skulle
brenne den opp, for hun skjønte straks hva det var. Ja, fisken
ble brent, og den andre morgenen fant de en sølvklump i asken.
Det kom kokka opp og fortalte kongen, og han syntes det var
underlig; men prinsessen sa det var bare trollskap, og ba dem
grave det ned i møkkdynga. Kongen ville nødig, men hun lot ham
hverken ha ro eller fred, og så sa han til slutt de fikk gjøre
det. Men den andre dagen sto det en vakker lind der de hadde
gravd ned sølvklumpen, og den linden hadde blad som glitret som
sølv. Da de fortalte kongen dette, syntes han det var underlig;
men prinsessen sa det var ikke annet enn trollskap, og linden
skulle de hugge ned på timen. Kongen ville nødig, men prinsessen
plaget ham så lenge, at til sist måtte han føye henne i det
også. Da jentene skulle ut og ta flisene av linden til å brenne
på peisen, var det bare sølv. "Det er ikke verdt å si noe om det
til kongen eller prinsessen igjen," sa en av dem, "for så skal
vel disse også brennes og smeltes; det er bedre vi gjemmer dem i
dragkistene våre. Det kan være godt å ha, når det en gang kommet
et menneske, og vi skal gifte oss!" Ja, det ble de enige om. Men
da de hadde båret på det en stund, ble det så urimelig tungt. Da
de skulle se etter hva det kunne komme av, var flisene omskapt
til et barn, og det varte ikke lenge før det var den deiligste
prinsesse noen kunne se. Jentene kunne nok skjønne at dette ikke
gikk riktig til; de skaffet henne klær, og fløy bort og fikk
fatt på gutten som skulle hente den deiligste prinsessen i tolv
kongeriker, og sa det til ham. Og da Tyrihans kom, fortalte hun
ham hvordan alt var gått til, at kokka hadde revet henne ned i
dammen, og at hun hadde vært både sølvfisken og sølvklumpen og
linden og flisene, og at hun var den rette. Det var ikke greit å
få tak i kongen, for den stygge, svarte kokka hang over ham både
sent og tidlig; - men til sist fant de på åsi det hadde kommet
krigsbud fra grannekongen. Så fikk de ham ut, og da han fikk se
den deilige prinsessen, ble han så inntatt i henne at han ville
drikke bryllup på timen, og da han fikk høre hvor ille den
stygge, svarte kokka hadde fart med henne, sa han at henne
skulle de ta og trille i en spikertønne. Så turte de bryllup så
det hørtes og spurtes over tolv kongeriker.