Multilingual Folk Tale Database


Information

Author: Asbjørnsen & Moe - 1841

Original version in Norwegian

Source: Norske Folkeeventyr (nr. 107)

Country of origin: Norway

Story type: The White and the Black Bride (ATU 403)

Translations

English - viewaligned


Add a translation

Buskebrura

Asbjørnsen & Moe

Det var en gang en enkemann som hadde en sønn og en datter etter
den første konen sin. Begge var de snille barn, og begge holdt
de hjertelig av hverandre.

Om en tid giftet mannen seg igjen. Da fikk han en enke, som
hadde en datter etter den første mannen; hun var både stygg og
slem, og det var moren også. Fra den stund den nye konen kom i
huset, var det ikke fred å få for mannbarna i noen ro eller
krok, og så tenkte gutten det var best å dra ut i verden og
prøve å tjene sitt brød selv. Da han hadde gått en tid, kom han
til kongsgården; der fikk han tjeneste hos stallmesteren, og hæv
og hendig var han, så hestene han stelte, var så fete og blanke
at det skinte i dem.

Men søsteren som var igjen hjemme, hadde det verre enn vondt.
Både stemoren og kjerringdatteren var etter henne hvor hun gikk
og sto, og skjelte og smelte, og aldri hadde hun en times fred;
alt det tyngste arbeidet måtte hun gjøre, vondord fikk hun sent
og tidlig, og lite mat til.

En dag hadde de sendt henne til bekken etter vann. Så kom det
et stygt fælt hode opp over vannskorpen.

"Vask meg du!" sa hodet.

"Ja, jeg skal gjerne vaske deg," sa manndatteren, og tok på å
gni og vaske det stygge ansiktet, men et fælt arbeid syntes hun
det var.

Da hun vel hadde gjort det, kom det et annet hode opp i
vannskorpen, det var enda fælere.

"Børst meg du!" sa hodet.

"Ja, jeg skal gjerne børste deg," sa jenta, og ga seg i kast
med hårtustene, men noe morsomt arbeid kan du nok vite det ikke
var.

Da hun hadde gjort fra seg det, kom det et enda fælere og
styggere hode opp i vannskorpen.

"Kyss meg du!" sa hodet.

"Ja, jeg skal kysse deg," sa manndatteren, og det gjorde hun
også; men hun syntes det var det verste arbeidet hun hadde gjort
i sitt liv.

Så snakket det ene hodet til det andre, og de spurte
hverandre hva de skulle gjøre med den som var så godvis.

"At hun blir den fineste jente som til er, og så hvitlett som
den lyse dag," sa det første hodet.

"At der drysser gull av håret hver gang hun børster seg," sa
det andre.

"At det faller gull av munnen hver gang hun taler," sa det
tredje hodet.

Da nå manndatteren kom hjem så vakker og lyslett som dagen,
ble stemoren og datteren hennes enda argere, og verre ble det da
hun talte, og de så det falt gullpenger av munnen hennes.
Stemoren ble så flygende gal at hun jagde manndatteren til
grisehuset, der skulle hun være med gullstasen sin, men inn i
stua fikk hun ikke lov å sette sin fot.

Det varte nå heller ikke lenge før moren ville ha
rettedatteren til bekken etter vann. Da hun kom der med bøttene
sine, kom det første hodet opp i vannskorpen.

"Vask meg du!" sa det.

"Rakkeren vaske deg!" sa rettedatteren.

Så kom det andre opp.

"Børst meg du!" sa hodet.

"Rakkeren børste deg!" sa rettedatteren.

Så det til bunns, og det tredje hodet opp.

"Kyss meg du!" sa hodet.

"Rakkeren kysse deg, din muletrut!" sa jenta.

Så snakket hodene igjen til hverandre, og spurte hva de
skulle gjøre ved den som var så vrangvis; og så ble de samrådd
om at hun skulle ha fire alens nese og tre alens trut og en
tollbusk midt i skallen, og hver gang hun snakket, skulle det
falle aske ut av munnen på henne.

Da hun kom hjem til stuedøren med vassbøttene, ropte hun inn
til moren: "Lukk opp!" sa hun.

"Lukk opp sjøl, rettedatter mi!" sa moren.

"Jeg når ikke fram for nesa!" sa datteren.

Da moren kom ut og fikk se henne, kan en nok vite hvordan hun
ble til mote, og hvordan hun skrek og bar seg; men nesen og
truten ble ikke mindre for det.

Bror til manndatteren som tjente i kongsgården, hadde tegnet
av søsteren; det skilderiet hadde han med seg, og hver morgen og
aften lå han på kne foran skilderiet og ba til Vårherre for
søsteren, så glad var han i henne. De andre stallguttene hadde
hørt dette; så kikket de gjennom nøkkelhullet inn i kammerset
hans, og så at han lå på kne for et skilderi der. Så satte de ut
at gutten hver morgen og aften lå og ba til et avgudsbillede han
hadde, og til sist gikk de til kongen, og ba at han skulle kikke
gjennom nøkkelhullet inn til gutten, så skulle han få se. Kongen
ville ikke tro det; men langt om lenge fikk de ham overtalt, og
han lurte seg på tærne bort til døren og kikket. Jo, han så
gutten ligge på kne, og billedet hang på veggen, og hendene
hadde han knept i hop.

"Lukk opp!" ropte kongen.

Men gutten hørte ikke.

Så ropte kongen andre gangen; men gutten ba så hjertelig at
han ikke hørte det enda.

"Lukk opp, sier jeg!" ropte kongen igjen, "det er jeg som vil
inn."

Ja, så sprang gutten til døren og låste opp, og i skyndingen
glemte han å gjemme skilderiet. Da kongen kom inn og fikk se
det, ble han stående som fjetret, og kunne ikke røre seg av
flekken, så vakkert syntes han billedet var.

"Så vakkert et kvinnfolk finnes ikke i verden," sa kongen.

Men gutten fortalte at det var søsteren hans, som han hadde
tegnet av, og var hun ikke vakrere, så var hun slett ikke
styggere, sa han.

"Ja, er hun så vakker, så vil jeg ha henne til dronning," sa
kongen, og befalte gutten at han skulle reise hjem etter henne
på flygende timen, og endelig ikke være lenge om veien. Gutten
lovte han skulle skynde seg alt han kunne, og reiste avsted fra
kongsgården.

Da broren kom hjem og skulle hente søsteren sin, ville
stemoren og rettedatteren hennes også være med. De reiste da
alle sammen, og manndatteren hadde med seg et skrin som hun
hadde gullet sitt i, og en hund som hette Lille Kaværn; de to
tingene var hele morsarven hennes. Da de hadde reist en stund,
skulle de over sjøen, og broren satte seg bak ved roret, og
moren og begge søstrene satt fremme i båten, og så seilte de
både langt og lenge.

Om en tid kunne de se en strand. "Der dere ser den hvite
stranden, skal vi i land," sa broren og pekte utover sjøen.

"Hva er det bror min sier?" sa manndatteren.

"Han sier du skal kaste skrinet ditt uti," sa stemoren.

"Ja, når bror min sier det, får jeg vel gjøre det," sa
manndatteren, og så kastet hun skrinet.

Da de nå hadde seilt en stund igjen, pekte broren igjen
utover sjøen. "Der ser dere slottet vi skal til," sa han.

"Hva er det bror min sier?" spurte manndatteren.

"Nå sier han du skal kaste hunden din på sjøen," svarte
stemoren.

Manndatteren gråt og var ille ved, for Lille Kaværn var det
kjæreste hun hadde i verden, men endelig kastet hun den
overbord.

"Når min bror sier det, får jeg vel gjøre det; men Gud skal
vite hvor nødig jeg kaster deg ut, Lille Kaværn!" sa hun.

Så seilte de et godt stykke igjen.

"Der ser du kongen komme for å ta imot deg," sa broren og
pekte imot stranden.

"Hva er det bror min sier?" spurte søsteren igjen.

"Nå sier han du skal skynde deg og kaste deg selv uti,"
svarte stemoren.

Hun bar seg ille og gråt; men når broren hennes sa det,
syntes hun, hun måtte gjøre det, og så hoppet hun i sjøen.

Da de nå kom til kongsgården, og kongen fikk se den fæle
brura med fire alens nese og tre alens trut og en buske midt i
skallen, ble han rent fælen; men bryllupet var ferdig, både med
brygg og bakst, og bryllupsfolkene satt og ventet, og så måtte
kongen ta henne, slik hun var. Men vond og vill var han, det kan
ikke noen fortenkte ham i, og derfor lot han gutten kaste i
ormegården.

Først torsdagskvelden etter kom det en vakker jomfru inn på
kjøkkenet i kongsgården, og ba kokkejenta som lå der, så vakkert
om å få låne en børste. Det fikk hun, og så børstet hun håret
sitt så gullet dryppet. En liten hund fulgte med henne, og til
den sa hun: "Gå ut, Lille Kaværn, og se om det snart er dagen!"
Det sa hun tre ganger, og den tredje gangen hun sendte ut
hunden, var det ved de tider det tok til å gråne. Da måtte hun
bort, men med det samme hun gikk sa hun:

"Hutt! du stygge buskebrur,
som skal ligge i kongens arm!
Jeg i grus og sand,
og min bror i ormegården, foruten gråt!"

"Nå kommer jeg igjen to ganger til, og så aldri mer," sa hun.

Om morgenen fortalte kokkejenta det hun hadde sett og hørt,
og så sa kongen at neste torsdagskvelden ville han selv våke i
kjøkkenet og se om det var sant, og da det vel hadde tatt til å
mørkne, så kom han ut i kjøkkenet til jenta. Men alt han gned
øynene og prøvde å holde seg våken, så hjalp det ikke; for
buskebrura trallet og sang, så øynene hans seg i hop, og da den
vakre jomfruen kom, sov han så han snorket. Liksom første gangen
fikk hun lånt en børste og børstet håret sitt med den så gullet
dryppet, og så sendte hun ut hunden tre ganger, og da det lysnet
gikk hun. Med det samme hun gikk, sa hun de samme ordene som
gangen før:

"Hutt! du stygge buskebrur,
som skal ligge i kongens arm!
Jeg i grus og sand,
og min bror i ormegården, foruten gråt!"

"Nå kommer jeg igjen én gang, og så aldri mer," sa hun.

Den tredje torsdagskvelden ville kongen våke igjen. Da satte
han to mann til å holde seg, en under hver arm, de skulle riste
ham og nappe i ham hver gang han ville til å sovne, og to mann
satte han til vakt over buskebrura. Men da det led utpå kvelden,
tok buskebrura igjen på å tralle og synge, så øynene hans holdt
på å lukke seg, og hodet hang ned til den ene siden. Så kom den
vakre jomfruen og fikk børsten og børstet håret sitt så gullet
dryppet, og så sendte hun ut Lille Kaværn, for å se om det snart
var dagen, og det gjorde hun tre ganger. Tredje gangen tok det
til å lysne, da sa hun:

"Hutt! du stygge buskebrur,
som skal ligge i kongens arm!
Jeg i grus og sand,
og min bror i ormegården, foruten gråt!"

"Nå kommer jeg aldri igjen mer," sa hun, og så ville hun gå. Men
de to mann som holdt kongen under armene, grep over hendene hans
og klemte kniven inn i neven på ham og så fikk han skåret henne
i veslefingeren, så mye at hun ble blodvekt.

Da var rette bruden frelst, og kongen våknet; hun fortalte
ham hvordan alt hadde gått til, og hvordan stemoren og
kjerringdatteren hadde sveket henne. Straks ble bror hennes tatt
ut av ormegården - ham hadde ormene ikke gjort minste skade - og
stemoren og rettedatteren hennes ble kastet der ned isteden. Men
ingen kan si så glad kongen var, da han ble av med den stygge
buskebrura, og fikk igjen en dronning som var så vakker og lys
som selve dagen. Nå ble det rette bryllupet gjort, og det så det
ble hørt og spurt over sju kongeriker; kongen og bruden hans
kjørte til kirke, og Lille Kaværn satt også i vognen. Da vielsen
var over, kjørte de hjem igjen, men siden var ikke jeg med dem
lenger.