Hans og Grete

Det var en gang, like ved en stor skog bodde det en vedhugger med sine to barn. Det var en gutt og en pike. Han het Hans og hun het Grete. Vedhuggeren var så fattig så fattig. De hadde nesten aldri nok å spise og verre og verre ble det for dem. Til slutt hadde de ikke penger igjen i huset til å kjøpe mer brød for.

En kveld da Hans og Grete hadde lagt seg, satt mannen og konen og snakket sammen om hvordan de skulle skaffe seg mat. - Verst er det for de stakkars små barna mine, sa han. Da sa kona, som var stemor til barna.

– Nå skal jeg si deg noe, vi tar med oss barna langt, langt inn i den tykke skogen. I morgen når de har blitt så trette at de sovner, så går vi fra dem. De kan aldri finne veien hjem igjen og da har vi ikke dem å fø på.

- Nei, sa faren det orker jeg ikke, de ville dyrene kan jo komme å drepe barna mine. Når du ikke kan greie å skaffe mat til oss alle, er det vel best å bli kvitt ungene, sa stemoren. Og så lenge snakket hun, at han til slutt ga etter. Hans og Grete, stakkar, hadde ikke kunnet sove, så sultne var de. Og nå lå de å hørte på alt det foreldrene snakket om. Grete begynte å gråte , men Hans hvisket; —Ikke gråt du Grete, du skal få se jeg greier det. Da han hørte at faren og moren sov, listet han seg opp og tok på seg den lille frakken sin, lukket opp døren og gikk ut.

Månen skinte så klart og i månelyset så han en masse små hvite steiner på veien. Dem puttet han i frakkelommen sin, og gikk inn igjen og la seg. Tidlig om morgen før solen var stått opp, vekket stemoren dem og sa;

- Stå opp nå dovenpeiser og vær med ut i skogen. Se her er det et brødstykke til dere hver. Mer får dere ikke i dag, så dere får ikke spise opp alt på en gang. Så gikk de da av gårde alle sammen. Hans gikk bakerst og rett som det var stanset han og så seg tilbake.- Hvorfor stopper du slik og ser deg tilbake, spurte faren. - Se til å få benene med deg.

- Jeg bare ser på den hvite kattepusen min jeg, sa Hans. Den sitter på hustaket og vil si adjø til meg. - Du er en dumrian, sa moren. Det er bare morgensolen som skinner på pipen. Men Hans så nok ikke etter noen kattepus, han bare gikk og slapp ut steinene sine han. Da de var kommet langt, langt inn i skogen, laget faren et stort bål av kvist og sa til Hans og Grete at de kunne sette seg ned der og spise brødet sitt mens han og konen gikk for å hugge ved. - Hvis dere blir trette så legg dere til å sove sa stemoren. Det varte lenge før de sovnet stakkar, men til slutt ble de så trette at øynene falt igjen på dem. Da de våknet var det ingen varme mer, det var mørke natten. Ingen far og mor å se og Grete begynte å gråte igjen, men Hans sa; - Bare vent til månen kommer opp du Grete så skal du se vi nok finner veien hjem igjen. Da månen kom frem lyste den på skogbunnen, på de hvite stenene som Hans hadde sloppet ned. De lyste nesten som små diamanter. Nå var det ingen sak å finne veien, men langt var det å gå. Og de kom ikke hjem før om morgenen. De banket på vinduet, og faren kom og lukket opp for dem. Han var i grunnen så glad for at han hadde dem hjemme igjen. Han hadde angret så på det han hadde gjort, men konen sa; - Fy, dere stygge barn som legger dere til å sove slik.

Det varte ikke lenge før det var like ille med maten igjen. Faren og moren bestemte seg for å ta med seg barna igjen enda dypere inn i skogen, så de slett ikke kunne finne veien hjem igjen. Barna hørte dette også. Men Hans trøstet seg med at han skulle nok greie det. Men da han sto opp om natten for å finne steiner var døren låst. Om morgenen når de fikk brødstykket sitt, tok Hans og smulet opp sitt, og mens de gikk, strødde han smulene på veien. Denne gangen gikk de lenger inn i skogen enn de noen gang hadde vært. Som sist laget faren et bål og han og konen gikk fra barna. Grete delte brødstykket sitt med Hans og til slutt sovnet de. Da de våknet var det mørke natten og Grete begynte å gråte. Da månen kom opp, ville Hans se etter smulene han hadde strødd ut, men fuglene hadde spist opp hver eneste smule. Da begynte Grete å storgråte. Men Hans sa;- Skogen må ta slutt en gang kan du skjønne Grete, vi kommer nok til å finne frem til folk. Kom så går vi. De gikk og gikk og sultne var de, og hadde ikke annet å spise enn de bærene de fant. Slik gikk de i tre dager til de nesten ikke orket mer. Da fikk de se en fugl som satt på en gren like ved dem. En rar og vakker fugl med skinnede hvite vinger. - Å nei, se på den; sa Grete. - Kanskje den kan vise oss vei; sa Hans. Fuglen hoppet fra gren til gren og barna fulgte etter, og tenk- der fikk de se et lite hus. Og fuglen satte seg på taket. Men det var et rart hus kan du tro. Det var av brød og dekket av kaker og taksteinene var av pannekaker og vinduene var av sukker. – Å, gid; sa Grete, nå spiser vi. Hans tok et godt stykke av taket og Grete tok en bit av vinduet. Da kom det ut av stuedøren en gammel kroket kjerring. - Å , for noen pene barn, sa hun. - Kom inn til meg så skal dere få mat og hvile dere. Der inne fikk de legge seg i to deilige hvite senger og de trodde nesten de var i himmelen. Men denne kjerringen var en fæl heks. Hun ville ha Hans og Grete for å ete dem opp. Da de var sovnet gikk hun bort og tittet på dem og sa;- For noen deilige små steker dette skal bli. Om morgen var hun nok ikke blid lenger, hun stengte Hans inne i stallen i et bur der han skulle stå og bli foret så han ble en fet stek. Og Grete måtte gjøre alt arbeidet i huset. Hver dag gikk heksen ut for å se om Hans var blitt fet nok. Men Grete hadde sagt at han skulle stikke ut et avgnaget kjøttben når heksen ville kjenne på fingeren hans.

Hun så så dårlig heksa at hun trodde det var fingeren. Og aldri ble den tykkere. Til slutt ble hun ergelig og sa til Grete; - Denne broren din blir ikke tykkere, men i dag tar jeg ham likevel, se å fyr godt på varmen og sett i stand bakerovnen, vi skal bake brød også. Da bakerovnen var blitt varm sa hun; - Kryp nå inn i ovnen og kjenn om den er varm nok.

Grete skjønte godt hva heksa tenkte å gjøre, derfor sa hun;- Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. - Å, du er en tosk, sa heksa. Kom da så skal jeg vise deg. Dermed åpnet hun ovnsdøren og krøp inn. Med det samme ga Grete henne et puff og smelte ovnsdøren igjen. Heksa hylte og skrek og bar seg, men det var Grete likeglad med, og snart var den fæle stygge heksa død. Grete løp ut til Hans og åpnet døren for ham. - Hans, Hans, nå er heksa død, ropte hun. Først tok de seg inn i huset og tok med seg en masse gull, sølv og diamanter som heksen hadde gjemt på, og så gikk de sin vei.

De gikk og de gikk og til slutt kom de til et stort vann.- Her kommer vi ikke over, sa Hans, men så fikk de se en hvit svane ute på vannet. De ropte på den og den kom svømmende bort til dem. Så satte de seg på ryggen til svanen og den svømte over vannet med dem. Da de kom til den andre siden av vannet, syntes de alt var så kjent og etter at de hadde gått et stykke, fikk de se farens hytte. De løp så fort de orket og løp bort til vinduet og banket på. Faren tittet ut, og da han fikk se barna kom han springende ut så glad, for han hadde ikke hatt en rolig time siden han hadde gått fra dem i skogen. Den slemme stemoren var død, og nå fikk faren alt gullet, sølvet og diamantene barna hadde tatt med seg fra heksa og de levde sammen i herlighet og glede.

Snipp, snapp snute, så var det eventyret ute.